Liv, lengsel og tilhørighet

Med fire hundre sider fortellinger fra Varanger har leserne fått mye å kose seg med, og særlig kjenne seg igjen i.

Av Trond Magne Henriksen

Årets «Varanger årbok 2023» er den imponerende 43. i rekka. Det skal de nesten femti bidragsyterne og utgiverne være kry av. Med temaet «Det e hær æ høre til» kan boka bare innkassere en seier for leselysten.

Som forventet

Leserne blir neppe spesielt overrasket over innholdets lest; til det er det nærmest opplagt at forventningene oppfylles ganske så godt med den tittelen som er valgt for denne gangen. Jovisst er det faste slagere som beretter om slekt, opphav og naturen; denne gangen mest gleden, mens det evige slitet er berørt i tidligere utgivelser. Skjønt, for sistnevnte tematikk er det garantert mer å øse av!

Rikt illustrert

Gjengangere står for en solid del av forfatterskapet også i år. Noen kapitler/artikler løfter nivået med et godt fortellerdriv, slik som Mari-Ann Nilssens historie om sine finskættede forfedre (og mødre) i Neiden. Her aner man litt temperatur i det noen kaller etniske konflikter, men dette er utfordrende å ta videre for lokale skribenter i ei slik bok.

Nykommere

Det må være lov å si at lesergruppa nok er godt voksne, kanskje naturlig siden de som har levert er selv nettopp i kategorien godt voksne. «Varanger årboks» tradisjon er preget av dette, mest på godt. Så blir det dog mer befriende å få gode litterære bidrag som 29-årige Ingvild Trøite Johnsen leverer. Godt og levende språk og billedlig fortalt fra 9910 Bjørnevatn.

Også Bente Andersen svarer godt på oppgaven «Det e hær æ høre til». Hun gir oss mange eksempler på tilhørighetens betydning, det vi deltar på gjennom oppveksten som igjen former oss som mennesker.

Gjenkjenning

Det å kjenne seg igjen virker som gjennomgangsmelodi. Eva Lisa Robertsens ord fra reisene til moras barndomshjem i Finland kan beskrive dette: «Jeg lukker øynene igjen på nytt. År etter år var det den samme følelsen. Vi skal plukke blåbær i skogen, markjordbær og klatre i trær. Vi skal sparke fotballen i jordbæråkeren, så vi får sneket til oss noen jordbær. Hver dag skal vi vente på at bestefar og bestemor kommer kjørende i en beige Lada med iskrem til oss».

Utenbys fra

At fortellertradisjonen står sterkt her nordpå er godt kjent. Bidragene fra de som er født og oppvokst her, og som har flyttet, gir gjenklangen årboka er kjent for. Jakob Arvola er en av dem som krydrer ekstra med noen tilbakeblikk på hendelser og begivenheter dette samfunnet har opplevd den siste tida.

Daniel Mood fra Oppegård, nå Hesseng-beboer, skriver om det lettere, gode livet her, og det er sunt med slike impulser, i en tekst som kunne vært stramma inn.

Sigrid Skarstein trekker fint fram innflyttere som har blitt her over mange tiår; et godt trekk fra henne som selv har sin historie om hvorfor hun ble. Slike fortellinger må være verdifull kunnskap for lokale myndigheter som jobber med bo- og blilyst.

Forbedringer

At et så godt produkt ledsaget av mange bilder slår an, er jo antall utgivelser et eksempel på. Hvorfor forandre på noe som mange opplever som en lokal suksess?

Tema, artikkellengde og vinkling må den utrettelige redaksjonskomiteen alltid passe på. En dose styrket redigering ville skapt større krav til for eksempel reine fagartikler. Å sette inn mellomtitler, slik Åsmund Røst gj

r i sin muntre historie om Wenche Foss laksefiskeforening, gjør verket bedre.

Så etter at boka er lest før eller etter julaften, er nok redaksjonens tanker over på tema for bok nr. 44. Mitt forslag er å fortelle om begivenheter og episoder med temperatur i. Det skal ikke være farlig å skrive om noe konfliktfylt fra egne liv eller egne samfunn. At Varanger har opplevelser på godt og vondt, ja det er garantert! Bildet er hentet fra Knut Pettersens artikkel om jakt med fuglehunder.